Siden 1960-tallet har selvrealisering vært en hovedgeskjeft i den vestlige verden. Men hvem er det vi egentlig realiserer? Vårt indre blomsterbarn, eller vår indre psykopat?Selvrealisering startet i utgangspunktet som et opprør mot etterkrigstidens sterkt kontrollerende sosiabilitet, dens konformitet og tydelige normer. I 2007 har selvrealiseringen vunnet, den er regelen og ikke unntaket. En liten kikk på programmet «Feriekolonien» på TVNorge kan avsløre en god del. Unge mennesker sendes tilbake til en tidsalder der selvrealiseringen kan betegnes som en opposisjonell motstrøm. Kollisjonen er umiddelbar. Ungdommene har meldt seg på programmet for å eksponere seg selv og finne ut hvem de er. Dette er noe de uttrykker veldig klart. De er opptatt av hvem de er, og hvem de andre er. Særlig går utrykket ”som person” igjen. I løpet av programmet blir det sagt flere ganger. Noen sitater:
- «Dette er ikke sånn jeg er som person »
- «Dette passer ikke med hvordan jeg er som person»
- «Jeg har ikke noe imot deg som person»
- «Som person passer hun ikke inn her»
Ja, det er ofte jentene som sier dette. Og det er ikke bare på TV det blir sagt. De fleste unge i dag bruker dette uttrykket daglig. Men hva betyr det? Kan det være et utrykk for individualiseringens totale seier? Personfokuset er i alle fall helt tydelig. Ungdommene er opptatt av hvordan de oppfatter seg selv og hvordan de blir oppfatet av andre. Programmer som dette (samt Idol og Dansefeber) er et eksempel på hvordan man kan drive selvrealisering i 2007.
Selvrealisering er idealet, men er det sunt? En ledende amerikansk psykopati-ekspert, Robert Hare, advarer mot selvrealiseringshysteriet. Det samme gjør manusforfatterne til den kjente TV-serien The Simpsons. I en av episodene (1F05 Bart’s inner child) deltar Marge på et selvutviklingskurs. Her får hun vite at hennes egen sønn Bart, som ellers blir betraktet som en egoistisk rebell, er «et emosjonelt sunt individ med en fullt utviklet ego-integritet». Alle Springfields innbyggere begynner dermed å oppføre seg som Bart, og byen blir preget av kaos. Ingen gidder å ta ansvar lenger, men lar seg styre av sine barnlige innfall og lyster. Folk begynner å krangle og sloss, og byens samfunnsstruktur er i ferd med å rakne.
Matt Groening trekker selvrealiseringslogikken ut i det ekstreme, han demonstrer konsekvensen av at alle Springfields innbyggere begynner å oppføre seg som om de var barn. Barn er jo ofte egoistiske, utålmodige, hemningsløse og uansvarlige. Resultatet blir et anarkistisk «Fluenes herre»-samfunn. Bart blir oppfattet som et idealbilde på et selvrealiserende, frigjort menneske. Selvrealiseringen innebærer en frigjøring fra ytre forpliktelser, følelsesmessige bindinger og andres holdninger, slik at det genuine selvet får utfolde seg fritt. Idealet er å lytte til sine følelser og intuisjon, følge sine impulser, uttrykke sin kreativitet og utleve sine drømmer.
Robert Hare mener det finnes fellestrekk mellom selvrealiseringsidealisten og psykopaten. Fellestrekk som: selvopptatthet, storhetstanker om egen verdi, en urealistisk oppfattelse av egne evner og betydning, stort behov for spenning og nye opplevelser, stor grad av risikovillighet, lav terskel for aggressive reaksjoner, stor grad av spontanitet, motvilje mot konformitet, forpliktelser og avhengighet.
Ideen om selvrealisering kom til som et forsøk på å balansere ut et samfunn preget av konformitet og sterke normer. Dette samfunnet er nå borte, men dermed forsvinner også balansen. Minner massen som står i kø utenfor en Idol-audition om frigjøring, selvstendighet og individualsisme? En sprø tanke: Er det på tide å ønske janteloven tilbake? I alle fall litt?
Dette bildet er forsiden på en brosjyre min far plukket opp under et opphold i New York i 1985. De berømte tårnene har ikke kommet noe nærmere himmelen siden den gang, heller tvert i mot. Brosjyren, med den i ettertid nokså underlige teksten, ble i sin tid delt ut til alle som besøkte observasjonsdekket i 107. etasje i World Trade Center. Bretter man ut brosjyren finner man et panoramafoto av utsikten til alle fire himmelretninger. En utsikt som nå er historisk. Observasjonsdekket lå omtrent 420 meter nærmere himmelen enn asfalten nede på Manhattan. Dette var imidlertid nærme nok til at et solid anti-selvmordsgjerde var satt opp. Det har blitt hevdet at man på en klar dag kunne se hele 72 kilometer i alle retninger fra tårnene.
