Himmel søker skraper

Dette bildet er forsiden på en brosjyre min far plukket opp under et opphold i New York i 1985. De berømte tårnene har ikke kommet noe nærmere himmelen siden den gang, heller tvert i mot. Brosjyren, med den i ettertid nokså underlige teksten, ble i sin tid delt ut til alle som besøkte observasjonsdekket i 107. etasje i World Trade Center. Bretter man ut brosjyren finner man et panoramafoto av utsikten til alle fire himmelretninger. En utsikt som nå er historisk. Observasjonsdekket lå omtrent 420 meter nærmere himmelen enn asfalten nede på Manhattan. Dette var imidlertid nærme nok til at et solid anti-selvmordsgjerde var satt opp. Det har blitt hevdet at man på en klar dag kunne se hele 72 kilometer i alle retninger fra tårnene.

Av åpenbare grunner har denne brosjyren en viss samlerverdi i dag, og er å få kjøpt på auksjoner på internett. Den kuriøse brosjyren er riktignok ikke verdt de altfor store summene.

Mer info om World Trade Center.

Utsikten fra toppen av World Trade Center. Trykk på bildet for større versjon.

Slipp psykopatene løs – det er lov

Siden 1960-tallet har selvrealisering vært en hovedgeskjeft i den vestlige verden. Men hvem er det vi egentlig realiserer? Vårt indre blomsterbarn, eller vår indre psykopat?

Selvrealisering startet i utgangspunktet som et opprør mot etterkrigstidens sterkt kontrollerende sosiabilitet, dens konformitet og tydelige normer. I 2007 har selvrealiseringen vunnet, den er regelen og ikke unntaket. En liten kikk på programmet «Feriekolonien» på TVNorge kan avsløre en god del. Unge mennesker sendes tilbake til en tidsalder der selvrealiseringen kan betegnes som en opposisjonell motstrøm. Kollisjonen er umiddelbar. Ungdommene har meldt seg på programmet for å eksponere seg selv og finne ut hvem de er. Dette er noe de uttrykker veldig klart. De er opptatt av hvem de er, og hvem de andre er. Særlig går utrykket ”som person” igjen. I løpet av programmet blir det sagt flere ganger. Noen sitater:

• «Dette er ikke sånn jeg er som person »
• «Dette passer ikke med hvordan jeg er som person»
• «Jeg har ikke noe imot deg som person»
• «Som person passer hun ikke inn her»

Ja, det er ofte jentene som sier dette. Og det er ikke bare på TV det blir sagt. De fleste unge i dag bruker dette uttrykket daglig. Men hva betyr det? Kan det være et utrykk for individualiseringens totale seier? Personfokuset er i alle fall helt tydelig. Ungdommene er opptatt av hvordan de oppfatter seg selv og hvordan de blir oppfatet av andre. Programmer som dette (samt Idol og Dansefeber) er et eksempel på hvordan man kan drive selvrealisering i 2007.

Selvrealisering er idealet, men er det sunt? En ledende amerikansk psykopati-ekspert, Robert Hare, advarer mot selvrealiseringshysteriet. Det samme gjør manusforfatterne til den kjente TV-serien The Simpsons. I en av episodene (1F05 Bart’s inner child) deltar Marge på et selvutviklingskurs. Her får hun vite at hennes egen sønn Bart, som ellers blir betraktet som en egoistisk rebell, er «et emosjonelt sunt individ med en fullt utviklet ego-integritet». Alle Springfields innbyggere begynner dermed å oppføre seg som Bart, og byen blir preget av kaos. Ingen gidder å ta ansvar lenger, men lar seg styre av sine barnlige innfall og lyster. Folk begynner å krangle og sloss, og byens samfunnsstruktur er i ferd med å rakne.

Matt Groening trekker selvrealiseringslogikken ut i det ekstreme, han demonstrer konsekvensen av at alle Springfields innbyggere begynner å oppføre seg som om de var barn. Barn er jo ofte egoistiske, utålmodige, hemningsløse og uansvarlige. Resultatet blir et anarkistisk «Fluenes herre»-samfunn. Bart blir oppfattet som et idealbilde på et selvrealiserende, frigjort menneske. Selvrealiseringen innebærer en frigjøring fra ytre forpliktelser, følelsesmessige bindinger og andres holdninger, slik at det genuine selvet får utfolde seg fritt. Idealet er å lytte til sine følelser og intuisjon, følge sine impulser, uttrykke sin kreativitet og utleve sine drømmer.

Robert Hare mener det finnes fellestrekk mellom selvrealiseringsidealisten og psykopaten. Fellestrekk som: selvopptatthet, storhetstanker om egen verdi, en urealistisk oppfattelse av egne evner og betydning, stort behov for spenning og nye opplevelser, stor grad av risikovillighet, lav terskel for aggressive reaksjoner, stor grad av spontanitet, motvilje mot konformitet, forpliktelser og avhengighet.

Ideen om selvrealisering kom til som et forsøk på å balansere ut et samfunn preget av konformitet og sterke normer. Dette samfunnet er nå borte, men dermed forsvinner også balansen. Minner massen som står i kø utenfor en Idol-audition om frigjøring, selvstendighet og individualsisme? En sprø tanke: Er det på tide å ønske janteloven tilbake? I alle fall litt?

Wilhelm Tyskeberget

Hva skjedde da Wilhelm Tyskeberget skulle hente haglen sin for å skyte noen fugler som irriterte ham?

Du tror det ikke før du får se det.

Se reportasjen om Wilhelm her.

5 dager på 11 kvadrat

Influensaviruset Wisconsin har lenket meg til senga. Vi snakker her om en forkjølelse av den heller reale typen. I fem dager har min hybel på Bjølsen vært mitt fengsel. I fem dager har jeg ikke sett mye annet enn innsiden av denne boksen jeg bor i. Her er en liste over tanker jeg har gjort meg den siste tiden:

1. Sengetøyet er modent for utskifting.
2. Oprah Winfrey sier virkelig ”love that” veldig mye. (Hun liker spesielt godt kake. Da sier hun: I really love that)
3. Dopapir er dårlig egnet til å snyte seg med. Hvis du ikke snyter deg i rompa.
4. Kan jeg levere sengetøyet i vaskeriet eller kvalifiserer det som spesialavfall?
5. Flaks jeg er ute av stand til å lukte den fæle maten nabo’n lager.
6. Er det veggene eller taket som kommer nærmere?
7. Hvor mange typer slim kan egentlig kroppen produsere?
8. Kan overdreven hosting skade indre organer?
9. Hvorfor svarer ikke Bettan på meldingene mine?
10. Tre episoder Seinfeld, tre episoder Simpsons og to episoder Family Guy daglig er ikke én eneste episode for lite.

Mysteriet Johnny Bode "En svinpäls i smoking"

En av den svenske underholdningsbransjens mer mytiske skikkelser. Johnny Bode (1912-1983), trubadur, sanger, komponist, lurendrejer og bedrager. Mannen sang inn over 100 låter på 78-plater. Spesielt kjent er hans beryktede ”Bordellmammas visor” som ble spilt inn på 70-tallet. Her finner vi gamle klassikere som:

• Jag Har Besökt Bordellerna I Många, Många Land
• Oskulds-valsen
• Mutta-Spricka-Polka

Dessverre hadde Johnny Bode en mental helse som ikke var av den aller beste. Kriminalitet, bedrageri og en rekke bisarre innfall bidro ikke nevneverdig positivt for hans karriere. Under krigen stakk han av til Norge som uniformert nazist. Bode ble svartelistet fra en samlet svensk underholdningsbransje etter at han opptrådte i Quislings tysknorske okkupasjonsradio i 1942.

Fra Hans Lovéns "En svinpäls i smoking"

"Relegerad vid 15 års ålder efter att ha förmått Falköpings societetsflickor
att dansa nästan nakna i skolans aula. Ertappad för stöld av Gösta Ekmans bordssilver.
Nazistsympatisör. Men också gudabenådad schlagermakare och operettkompositör.
Så kan Johnny Bode beskrivas."

Kjøpe Bordellmammas visor?

Fred's Anatomy

For alle oss som har lurt på hvordan tegneseriefigurer ser ut inni. Endelig en kunstner som tar vår nysgjerrighet på alvor.

Disse tegneseriefigurene er svært så perverterte utgaver av både mennesker og dyr. Noe kunstneren Michael Paulus avslører til gangs. Han undersøker hvordan disse figurene virkelig ville se ut dersom de har øyne som okkuperer 50 prosent av hue, fingerløse hender eller føtter som opptar 60 prosent av kroppsmassen.

For flere avslørende tegninger, klikk her.

Ingen brunst for Dunst

«Marie Antoinette»

Drama

Regi: Sofia Coppola

Med: Kirsten Dunst, Jason Schwartzman, Rip Torn, Judy Davis

Marie Antoinette kommer til Versailles. Hun kjeder seg, og vi kjeder oss med henne.

Allerede på filmplakaten sår Sofia Coppola tvetydighetens frø. Skal vi se et historisk kostymedrama eller «Bridget Jones dagbok»? Som første filmskaper har Coppola fått tilgang til selveste Versailles utenfor Paris, og her suger hun seg fast. Men de mektige historiske omgivelsene krydres med en garnityr som til tider er ytterst moderne.

Impotent

I Sofia Coppolas film er tittelpersonen egentlig bare en viljeløs marionett. Som et ledd i et rojalt spill sendes den 14 år gamle østerrikske prinsessen til Frankrike for å gifte seg med den unge kronprins Ludvig (Jason Schwartzman). Etter dette er hennes eneste reelle oppgave å produsere en sønn, Frankrikes neste tronarving. Helt enkelt er det imidlertid ikke. Det viser seg nemlig at den 16 år gamle kronprinsen ikke er på hjemmebane i ektesengen. Hans vakre brud vekker underlig nok ingen brunst, men det viser seg at prinsen ganske enkelt mangler nødvendig seksualundervisning. Han vet rett og slett ikke hva han skal gjøre, og i nærmere en og en halv time er prinsens seksuelle avholdenhet handlingens noe beskjedne festepunkt.

La dem spise kake

Ventetiden fyller Antoinette med å velte seg i tyll, kaker, søt vin og ekle småbikkjer. I bakgrunnen aner vi de murrende massene. Enorme krigsutgifter leder den franske staten mot konkurs, og revolusjonen nærmer seg. Dette vet Antoinette ingenting om. Hun har nok med å lære å omgås sitt eget hoff, som preges av stive formaliteter og velkoreograferte seremonier. Hennes umyndiggjørelse og trassige individualisme kan kanskje spores som et feministisk hovedtema i denne filmen. Den franske dronningen er derimot mest kjent for å ha ytret de fatale ordene: Har ikke folket brød, får de heller spise kake. En setning filmen går langt i å frikjenne henne for. Marie Antoinette skal aldri ha sagt dette, men i folkets øyne var hun noe urettferdig selve symbolet på kongelig dekadanse og høye offentlige utgifter. Heldigvis gestalter en dyktig Kirsten Dunst sin Antoinette som en person man umiddelbart får sympati for.

Langtekkelig

Problemet med denne filmen er ikke at den er tvetydig hva sitt historiske uttrykk angår. Problemet er ikke at en av Europas mest sjelsettende historiske hendelser akkompagneres av britisk 80-talls punk-rock. Ei heller at filmens tidsforløp er noe uklar, at det dukker opp uforklarlige begravelser eller at Marie Antoinette får to barn uten noen gang å være gravid. Problemet er at filmen portretterer en importert dronning som til tross for sitt skamløse luksusliv føler seg utilpass og kjeder livet av seg. Kjedsomhet er smittsomt, særlig for dem som har betalt for å betrakte den. Marie Antoinette er en interessant historisk figur som lett kan bære en spillefilm. Men det er ikke fritt for at man forlater kinosalen kun lettere forspist på marengs og småkaker, og fortsatt sulten på innhold og mening.

(Dette er en oppgave fra journalisthøyskolen i Oslo. Anmeldelse.)

Hvordan spise en Splitt

Det er bare en måte å spise en Splitt på. Man spiser det gule først, og det hvite etterpå. Akkurat slik Lars Lillo Stenberg synger i sangen Frognerbadet:

Jeg slikker på en Splitt mens jeg runder Mathisen,
og spiser opp det siste gule på isen.

Jeg savner denne isen fra Diplom-is noe fryktelig. Inni var det vaniljeis, og utenpå hadde den et gult saftistrekk som smakte en mellomting av sitron og melon. Det merkelige er at Farris nettopp har lansert en variant med den eksakt samme smaken. Sitrongress og melon heter den.

Jeg tror Splitten forsvant fra markedet 1990 eller 91. Hvorfor er et mysterium. Kan ikke forstå annet enn at den hadde en heftig tilhengerskare.

Ved en tilfeldighet har jeg klart å hacke meg inn i Diplom-is sin bildedatabase. Artig gjensyn med flere av de gamle iskartene. Her er det flere jeg husker godt. Tyggis, Plattfot og Spinn, gamle favoritter hele gjengen. Nå ligger de alle på iskremens kirkegård.

Dessuten interessant å se at iskartets billigste is, Lollipop, koster det samme i dag som den dyreste isen i 89.

For flere gode minner sjekk ut:
Iskart fra 1992
Iskart fra 1985
Iskart fra 1976

Selvmordsavisen

Det er bare å håpe at danske mediefolk liker å kjøre karusell, for i disse dager går det rasende fort i svingene.

Siste nytt på den danske mediescenen er en voldsom oppblomstring av gratisaviser. I København finnes de overalt. De flyter rundt i tog og busser, og snart renner de inn gjennom dørsprekken til folk.

De danske gratisavisene har som eneste formål å konkurrere ut de etablerte abonnement- og løssalgsavisene. Med kamikaze i blikket hiver de seg inn i annonsekrigen. De fleste er såkalte trafikkaviser. Disse distribueres ikke, men dumpes på jernbanestasjoner og trafikk-knutepunkter. I enorme mengder er de blindpassasjerer på danske tog og busser. Siste skudd på gratisavisstammen er Nyhedsavisen. Eid av det store islandske mediekonsernet Dagsbrún er dette en avis som primært distribueres til alle husstander i København. Frontlinjen har med andre ord nådd dørmatta til den jevne danske.

Bortsett fra overlykkelige annonsører, er det ingen som tjener penger på gratisavisene. Nyhedsavisen går med et underskudd på i overkant av en million danske kroner daglig. Ingen vet hvor lenge de har råd til å holde på. Det kan være 3 år, 1 år eller 3 måneder. For å ikke tape markedsandeler har nå alle de gamle etablerte avisene startet sine egne gratisaviser, alle med liknede underskudd. Sammen hiver de på mer kull i håp om at noen vil falle av i fart. En destruktiv karusell som nå truer med å kaste av alle som sitter på den. Med Nyhedsavisen kollapset hele distribusjonssystemet i København. Nå er det ikke lenger noen som får avisen på døra lenger, verken de som har betalt for den eller ikke. Det finnes rett og slett ikke polakker nok i København til å dele dem ut. I Danmark er avisene i ferd med å begå kollektivt selvmord.

Hva er egentlig problemet med disse gratisavisene? Det er ingen som betaler for nyheter lenger likevel, og flere av gratisavisene er faktisk temmelig gode. Men en gratisavis er avhengig av sine annonsører for å overleve. Resultatet er mengder av ansiktsløse og holdningsfattige aviser. Aviser med skarpe holdninger er ikke stedet store varehus ønsker å reklamere for sine Gucci-veskene. For det andre er det skremmende å være vitne til denne typen kortsiktig tankegang. Hva gjør det med journalistikken når avisen selv ikke vet om den vil eksistere om tre måneder? Å jobbe for en slik avis krever en nærmest religiøs tiltro til det mediekonseptet den følger.

Når kommer disse gratisavisene til Norge? Aviskulturen i Norge er ganske forskjellig fra den Danske, og avisene står sterkere i Norge enn i Danmark. Riktignok er årets vinter blitt snøfattig, men jeg er usikker på om synes det er en god idè å måke aviser ut av trappeoppgangene i stedet for sne.

Til nyhetsavisens hjemmeside

Hvem er Lucky?

I det sesong 5 av den populære serien Family Guy kom på Norske TV-skjermer er det godt å se at en av norgeshistoriens lengstlevende oversettelsesfeil er historie. Serien har en intro der følgende tekst synges:

It seems today that all you see
Is violence in movies and sex on TV
But where are those good old-fashioned values
On which we use to rely?

Lucky there's a Family Guy
Lucky there's a man who, positively can do
All the things that make us laugh and cry
He's our Family Guy!

I sesong en til fire er setningen Lucky there's a Family Guy oversatt med: Lucky er en familiemann.

Hvem er denne Lucky den norske oversetteren tror det synges om? Dette er bare herlig ulogisk. Den korrekte oversettelsen skal selvsagt være:

Flaks det fins en familiemann.

Les mer om:

• Family Guy
• Family Guy på DVD
  

Rigmor Mortensen

Man skal være forsiktig med å legge for mye i navn, men i dette tilfellet er det litt for fristende. I Riget spiller Ghita Nørby rollen som Rigmor Mortensen. Dette navnet ligner bemerkelsesverdig mye på det medisinske uttrykket Rigor Mortis, latin for dødsstivhet. Det kan også legges til at Rigmor er lidenskapelig opptatt av Voodoo.

Nuf said...

Rectum Rectum, Ave ferrum, spes unica

Introen til Riget er svært interessant. Første del er filmet med et høyhastighetskamera. I sakte film vrir "blegemændene" sine tøystykker på samme plassen Rigshospitalet nå ligger. Sakte glir kamera dypere og dypere ned i vannet, ned i røttene, jorden og åndenes verden. Deretter nikker von Trier til Stanley Kubrick’s spøkelseshistorie The Shining, og blodet fosser ut av sprekkene i Riget-bokstavene.

Den andre tittelsekvensen er helt annerledes. Med hylende sirener og løpende leger minner den mest om amerikanske serier som The E.R. og Rescue 911. Under sekvensen ligger det et messende soundtrack som heter "The Kingdom". Det er ikke lett å tyde hva som blir sunget, men i følge komponisten Joachim Holbek er teksten til The Kingdom følgende:

1. Spe-cu-lum et cetera. (Umph!)
2. A-ve fer-rum, spes u-ni-ca.
3. Læg ti læs kul i to rum. (Umph!)
4. Mo-ri-tu-ri te salutant.
1. Glo-ri-a in ta-bu-la mors.
2. One, two, three, four, five, six, se-ven.
3. La di da di. La di da di.
4. R-E-C-T-U-M RECTUM.
1. A-ve fer-rum, spes u-ni-ca.
2. Mo-ri-tu-ri te sa-lu-tant.
3. Glo-ri-a in ta-bu-la mors.
4. R-E-C-T-U-M Rectum.

Denne tekstens eneste funksjon er å gjøre narr av alle som tar seg bryet med å studere den.

Det Swedenborgske rom

I Riket 2 kommer Fru Drusse til det såkalte Swedenborgske Rom. Begrepet har Lars von Trier selv funnet på, men det finnes faktisk en mann som heter Swedenborg.
Emanuel Swedenborg (1688-1772) var en svensk mystiker. I sitt liv gjennomgikk han en religiøs krise, hvor han sosialiserte med engler i åndeverdenen og mennesker i naturverden. I 1744 våknet han opp etter at han hadde drømt, men mente selv at han hadde vært i åndenes verden. Resten av livet brukte han til å besøke åndenes verden, for så å skrive ned hva han oppdaget.

Kan man ane en viss likhet mellom Swedenborg og Fru Drusse? Kanskje Lars von Trier har hatt denne likhet i tankene da han skrev Riget 2? Selv sier Lars von Trier at dette dødens forkammer bare ble døpt det Swedenborgske rom fordi han selv ikke kunne finne på et annet navn. Han sier selv at han ikke vet så mye om Swedenborg, men hva tror dere?

For en grundigere analyse av Riket:

• "Rigets Kvaliteter" - av Gunhild Agger
  

Det ER u-u-u-hyg-ge-ligt

Få TV-serier, kanskje ingen, har fasinert meg som Lars von Triers "Riget". Denne serien som glatt hopper bukk over konvensjonelle filmregler om kontuinitet og aksebrudd, men likevel fengsler, skremmer og vekker latter.

For Rigshospitalet i København er ikke som andre hospital. Arkitektonisk hadde det glidd fint inn i en polsk drabantby. Den forfalne fasaden skal holde overtroen og uvitenheten ute, og innhylle et tempel av vitenskap og teknologi. Men som vi hører i prologen: Skillet mellom det åndelige og det menneskelig definerte er i ferd med å bryte sammen.

I sykehuset holder en ansamling bisarre karakterer til. Vi møter den svenske legen Stig Helmer som hater Danmark og danskhet generelt, den hypokondriske spiritisten Fru Drusse, og den egenrådige reservelegen Krogshøj som fremstiller kokain av øyedråper. De eneste som har oversikten over hva som går for seg på sykehuset er to tenåringer med Downs syndrom som står i skrubben 24 timer i døgnet.

Riget bruker såpeoperaens fortellerspråk. Maktkamp og kjærlighet er kilden til intrigene som oppstår. Von Trier blander også inn elementer fra situasjonskomikken og grøssergenren. Det trierske ser vi klarest i de utallige aksebruddene, den ustødige og tilfeldige kameraføringen, springklipp og karakterer fullstendig ute av fokus. Når filmen i tillegg er skutt på 35 mm, redigert på video og igjen overført på 35 mm, bidrar dette ytterligere til å gi filmen de karakteristiske kornete og gustne brungule bildene.

Da filmen hadde premiere under Filmfestivalen i Venezia høsten 1994 ble det snakket om årets sensasjon. New York Post omtalte Lars von Trier som en symbiose av Stanley Kubrick, David Lynch og Robert Altman. Lars von Trier svarte med å si at filmen var et rent venstrehåndsarbeid, utelukkende laget av kommersielle grunner. Om det gale geniet faktisk mener dette er ikke godt å si, men det er i hvert fall hevet over enhver tvil at Riket er von Triers store gjennombrudd som regissør, og formspråket og sjangerblandingen han her manifesterer, er blitt varemerker for ham også i hans senere filmer.

Herlige sitater fra Riget:

• "Trommen er din ven, for helvede!" - Pikenes Ole
• "Patienten lider i svær grad af glup, plips og numb" - Stig Helmer leser opp fra journalen, som er kamuflert for latinkyndige pasienter.
• Om de flyter och sedan långsamt synker en etter en och samler seg på botten... Hur var det med det? - Helmer om det der var hans.

Riket-kveld 2006

Etter mye prat og røre over skum og pils på Sofies fikk vi endelig ut finger’n og arrangerte Riket-kveld for alle von Trier-interesserte. Festen ble hold i Tertitten-borettslag, i leiligheten pokerjournalist og Riket-entusiast Tommy Henstein for tiden kaller sitt hjem. Og som vanlig når vi arrangerer fester for spesielt interesserte var damene i skuffende mindretall. Festen sporet imidlertid ikke av før kombinasjonen alkohol og dårlig 80-tallsmusikk ble for overveldende og Ralf begynte å danse på stolene.

Flytende væske

Endelig har flyplass-sikkerheten nådd et nytt nivå av stupiditet. Nok en ting å irritere seg over for alle oss som har måttet legge igjen negleklipperen i sikkerhetskontrollen for så å kunne kjøpe seg en ny en i butikken innenfor. Denne gangen er det flytende væske det går utover.

Hva er egentlig flytende væske? Er jeg den eneste som stusser når jeg hører om dette nye begrepet? Finnes det væske som ikke er flytende? Er dette virkelig en nødvendig presisjon?

Ifølge definisjonen er væske et stoff i flytende tilstand. Det er med andre ord krefter mellom molekylene i en væske. Dersom denne bindingen forsvinner blir væsken til gass, dersom kreftene fryser blir væsken til fast form. En væske har altså samme form som sin beholder.

Det er altså ikke lov til å ha med seg mer enn 100 milliliter væske i håndbagasjen. Så enkelt, så komplisert.

Les mer om:

• Pleonasme
• Væske
• Flyplassregler

Når helvete fryser til is

Jeg bretter opp ermene, puster dypt inn og setter i gang. Ut med melk, Brelett og salami. Den siste pizzaen fra Dr. Oetker går sporenstreks i ovnen. Det er på tide å avise fryseboksen. En ireversibel prosess.

I likhet med i isen i Antarktis, er isen i fryseboksen min en forskningsrapport verdig. I islagene i Antarktis kan forskerne lese informasjon fra millioner av år tilbake, det samme kan man i fryseboksen min. Ja, kanskje ikke fra millioner av år tilbake, men informasjon, ja, det er det masse av.

For man ser det i god tid. Det bare vokser og vokser. Isen i fryseboksen lever, det er en organisme, det er som om den formerer seg. Tanken på at noen åpenbart har sex i fryseboksen min gjør meg gal. Men likevel tar det forbausende lang tid fra det tidspunktet man ser at fyseboksen virkelig trenger avising, til det tidspunktet man tar seg sammen og faktisk aviser fryseboksen. Og grunnen er: Å avise en fryseboks er antagelig det kjedeligste det moderne menneske er tvunget til å gjøre her i livet.

Metodene er ulike. Noen sverger til å bare lå isen smelte av seg selv, noen bruker hårføner, andre går løs på isen med rå makt og skarpe husgeråd. Jeg er tilhenger av en mer variert fremgangsmåte. Kokende vann er essensielt. Vannkoker er et must, sammen med et tilstrekkelig antall kasseroller. Det tar litt tid, men etter hvert begynner varmen å tære på isen. Selv har jeg ikke tålmodighet til bare sitte og se på at isen smelter, og begynner snart å angripe den med skarpe gjenstander. Vann er tross alt lettere å behandle i fast form enn flytende, tenker jeg.

Men det verste med denne prosessen er at den er ireversibel. Har man først begynt er det ingen vei tilbake. Etter fire timer er det lett å angre, men tilfredsstillelsen er desto større når prosessen er ferdig. Nå er det nemlig plass til dobbelt så mange pizza fra Dr. Oetker.

Fotballen er rund

"Fotballen er rund", sier mange for å understreke dette spillets hang til tilfeldigheter. Fotballens veier er uransakelige. Noen dager spretter den hit, andre dager spretter den dit. Når en fotball mot alle odds treffer stanga, og ikke går i mål, er det fordi fotballen er rund. Alt kan skje fordi fotballen er rund. Denne lærkula har sin egen vilje av og til. Spør du en fotballspiller hvorfor laget hans ikke klarte å utlikne mot et antatt dårligere lag til tross for massive sjanser, vil han antagelig svare at fotballen den er rund.

Er det noen som har tenkt på hva som hadde skjedd dersom fotballen ikke var rund? Hadde det vært bedre om den hadde vært firkantet? Er det noen som synes at en pyramideformet ball ville vært lettere å spille med? Det er dette jeg ønsker å bestride. Ballen er rund, og derfor lett å beregne. Hvor den spretter er ikke tilfeldig. En kantete ball vill derimot vært nærmest umulig å bli klok på. En avlang amerikansk fotball for eksempel, er bortimot livsfarlig. Uten forvarsel kan den finne på å fly i synet på folk og kanskje skade både øyne og nese. Jeg synes dagens fotballspillere burde være mer takknemlige for at fotballen er rund.

For mer utfyllende informasjon om fotball les her.

Hvordan drite i skauen

For tusenvis av år siden gikk våre forfedre rundt i naturen og gjorde fra seg uhemmet overalt. Å bæsje uten porselen var ikke noe problem. Å forholde seg til egen avføring var en selvsagt ting. En gang tilbake i tiden visste mennesket instinktivt hva det skulle gjøre. Kan det hende at vi i vår porselenforherligende verden har glemt å avtre på gamlemåten? Hva gjør homo urbanielskus når behovet melder seg og verden bare er skog og kratt?

Dette, og mange andre fascinerende problemer, er det boken "How to shit in the woods: An enviromentally approach to a lost art" tar for seg. Skrevet for oss som aldri har hatt sansen for speideren og som bare unntaksvis forviller oss ut i guds frie natur. Neste gang unngår man hvertfall panikken når behovet melder seg.

Løp og kjøp! Boka er tilgjengelig på amazon.co.uk.

Grotesk litteratur

Sprutbrekning hos spedbarn

Enkelte bøker må man bare kaste seg over dersom man ser dem. Per Erik Skramstads Sprutbrekning hos spedbarn er en slik bok. Utgitt i 1994 hører den til i en eksklusiv liten klubb av norsk grotesk litteratur. I boka møter vi Herrmann Blodd. En 33 år gammel mann hvis klinisk sinnssykdom er på randen av det usannsynelige. Hele boka tilbringer vi i den syke lille hjernen hans. Vi følger hans særegne logikk, hans følelser og tanker. Sprutbrekning åpner døra til et univers hvis gapende galskap overgår det meste. Boka er svart, burlesk med bitende satire.

Boka er ikke tilgjengelig i bokhandelen, og kan derfor kun oppdrives på et antikvariat eller ved forespørsel direkte til forfatter. Jeg var så heldig å finne et eksemplar på antikvariat.

Sprutbrekning hos spedbarn ble kåret til Norges underligste boktittel på Typisk norsk.

Les mer om Sprutbrekning hos spedbarn her.

Kvinner med bananer

En grotesk bok fra Per Erik Skramstad. Denne boka her jeg dessverre ikke lykkes med å få tak i. Boka kom ut i 1993 og handler om en forhutlet korrekturleser med forstoppelse og en kolossal morsbinding oppsøker et sykehus for å drive research til en roman han skal lese korrektur på.

Likner han forresten mest på Omar Sharif eller Alf Prøysen? Og finnes det et middel som kan reversere aldringsprosessen?

Alt jeg har lest om denne boken tyder på at vi har med en svært underholdene bok å gjøre. Hvis noen der ute vet å få tak i denne boka må jeg få høre fra dere straks.

Les utdrag fra boken her: Kvinne uten vibrovagina.

Til Per Erik Skramstads hjemmeside.