Når helvete fryser til is

Jeg bretter opp ermene, puster dypt inn og setter i gang. Ut med melk, Brelett og salami. Den siste pizzaen fra Dr. Oetker går sporenstreks i ovnen. Det er på tide å avise fryseboksen. En ireversibel prosess.

I likhet med i isen i Antarktis, er isen i fryseboksen min en forskningsrapport verdig. I islagene i Antarktis kan forskerne lese informasjon fra millioner av år tilbake, det samme kan man i fryseboksen min. Ja, kanskje ikke fra millioner av år tilbake, men informasjon, ja, det er det masse av.

For man ser det i god tid. Det bare vokser og vokser. Isen i fryseboksen lever, det er en organisme, det er som om den formerer seg. Tanken på at noen åpenbart har sex i fryseboksen min gjør meg gal. Men likevel tar det forbausende lang tid fra det tidspunktet man ser at fyseboksen virkelig trenger avising, til det tidspunktet man tar seg sammen og faktisk aviser fryseboksen. Og grunnen er: Å avise en fryseboks er antagelig det kjedeligste det moderne menneske er tvunget til å gjøre her i livet.

Metodene er ulike. Noen sverger til å bare lå isen smelte av seg selv, noen bruker hårføner, andre går løs på isen med rå makt og skarpe husgeråd. Jeg er tilhenger av en mer variert fremgangsmåte. Kokende vann er essensielt. Vannkoker er et must, sammen med et tilstrekkelig antall kasseroller. Det tar litt tid, men etter hvert begynner varmen å tære på isen. Selv har jeg ikke tålmodighet til bare sitte og se på at isen smelter, og begynner snart å angripe den med skarpe gjenstander. Vann er tross alt lettere å behandle i fast form enn flytende, tenker jeg.

Men det verste med denne prosessen er at den er ireversibel. Har man først begynt er det ingen vei tilbake. Etter fire timer er det lett å angre, men tilfredsstillelsen er desto større når prosessen er ferdig. Nå er det nemlig plass til dobbelt så mange pizza fra Dr. Oetker.

Fotballen er rund

"Fotballen er rund", sier mange for å understreke dette spillets hang til tilfeldigheter. Fotballens veier er uransakelige. Noen dager spretter den hit, andre dager spretter den dit. Når en fotball mot alle odds treffer stanga, og ikke går i mål, er det fordi fotballen er rund. Alt kan skje fordi fotballen er rund. Denne lærkula har sin egen vilje av og til. Spør du en fotballspiller hvorfor laget hans ikke klarte å utlikne mot et antatt dårligere lag til tross for massive sjanser, vil han antagelig svare at fotballen den er rund.

Er det noen som har tenkt på hva som hadde skjedd dersom fotballen ikke var rund? Hadde det vært bedre om den hadde vært firkantet? Er det noen som synes at en pyramideformet ball ville vært lettere å spille med? Det er dette jeg ønsker å bestride. Ballen er rund, og derfor lett å beregne. Hvor den spretter er ikke tilfeldig. En kantete ball vill derimot vært nærmest umulig å bli klok på. En avlang amerikansk fotball for eksempel, er bortimot livsfarlig. Uten forvarsel kan den finne på å fly i synet på folk og kanskje skade både øyne og nese. Jeg synes dagens fotballspillere burde være mer takknemlige for at fotballen er rund.

For mer utfyllende informasjon om fotball les her.

Hvordan drite i skauen

For tusenvis av år siden gikk våre forfedre rundt i naturen og gjorde fra seg uhemmet overalt. Å bæsje uten porselen var ikke noe problem. Å forholde seg til egen avføring var en selvsagt ting. En gang tilbake i tiden visste mennesket instinktivt hva det skulle gjøre. Kan det hende at vi i vår porselenforherligende verden har glemt å avtre på gamlemåten? Hva gjør homo urbanielskus når behovet melder seg og verden bare er skog og kratt?

Dette, og mange andre fascinerende problemer, er det boken "How to shit in the woods: An enviromentally approach to a lost art" tar for seg. Skrevet for oss som aldri har hatt sansen for speideren og som bare unntaksvis forviller oss ut i guds frie natur. Neste gang unngår man hvertfall panikken når behovet melder seg.

Løp og kjøp! Boka er tilgjengelig på amazon.co.uk.