Når helvete fryser til is

Jeg bretter opp ermene, puster dypt inn og setter i gang. Ut med melk, Brelett og salami. Den siste pizzaen fra Dr. Oetker går sporenstreks i ovnen. Det er på tide å avise fryseboksen. En ireversibel prosess.

I likhet med i isen i Antarktis, er isen i fryseboksen min en forskningsrapport verdig. I islagene i Antarktis kan forskerne lese informasjon fra millioner av år tilbake, det samme kan man i fryseboksen min. Ja, kanskje ikke fra millioner av år tilbake, men informasjon, ja, det er det masse av.

For man ser det i god tid. Det bare vokser og vokser. Isen i fryseboksen lever, det er en organisme, det er som om den formerer seg. Tanken på at noen åpenbart har sex i fryseboksen min gjør meg gal. Men likevel tar det forbausende lang tid fra det tidspunktet man ser at fyseboksen virkelig trenger avising, til det tidspunktet man tar seg sammen og faktisk aviser fryseboksen. Og grunnen er: Å avise en fryseboks er antagelig det kjedeligste det moderne menneske er tvunget til å gjøre her i livet.

Metodene er ulike. Noen sverger til å bare lå isen smelte av seg selv, noen bruker hårføner, andre går løs på isen med rå makt og skarpe husgeråd. Jeg er tilhenger av en mer variert fremgangsmåte. Kokende vann er essensielt. Vannkoker er et must, sammen med et tilstrekkelig antall kasseroller. Det tar litt tid, men etter hvert begynner varmen å tære på isen. Selv har jeg ikke tålmodighet til bare sitte og se på at isen smelter, og begynner snart å angripe den med skarpe gjenstander. Vann er tross alt lettere å behandle i fast form enn flytende, tenker jeg.

Men det verste med denne prosessen er at den er ireversibel. Har man først begynt er det ingen vei tilbake. Etter fire timer er det lett å angre, men tilfredsstillelsen er desto større når prosessen er ferdig. Nå er det nemlig plass til dobbelt så mange pizza fra Dr. Oetker.