«Marie Antoinette»Regi: Sofia Coppola
Med: Kirsten Dunst, Jason Schwartzman, Rip Torn, Judy Davis
Marie Antoinette kommer til Versailles. Hun kjeder seg, og vi kjeder oss med henne.
Allerede på filmplakaten sår Sofia Coppola tvetydighetens frø. Skal vi se et historisk kostymedrama eller «Bridget Jones dagbok»? Som første filmskaper har Coppola fått tilgang til selveste Versailles utenfor Paris, og her suger hun seg fast. Men de mektige historiske omgivelsene krydres med en garnityr som til tider er ytterst moderne.
Impotent
I Sofia Coppolas film er tittelpersonen egentlig bare en viljeløs marionett. Som et ledd i et rojalt spill sendes den 14 år gamle østerrikske prinsessen til Frankrike for å gifte seg med den unge kronprins Ludvig (Jason Schwartzman). Etter dette er hennes eneste reelle oppgave å produsere en sønn, Frankrikes neste tronarving. Helt enkelt er det imidlertid ikke. Det viser seg nemlig at den 16 år gamle kronprinsen ikke er på hjemmebane i ektesengen. Hans vakre brud vekker underlig nok ingen brunst, men det viser seg at prinsen ganske enkelt mangler nødvendig seksualundervisning. Han vet rett og slett ikke hva han skal gjøre, og i nærmere en og en halv time er prinsens seksuelle avholdenhet handlingens noe beskjedne festepunkt.
La dem spise kake
Ventetiden fyller Antoinette med å velte seg i tyll, kaker, søt vin og ekle småbikkjer. I bakgrunnen aner vi de murrende massene. Enorme krigsutgifter leder den franske staten mot konkurs, og revolusjonen nærmer seg. Dette vet Antoinette ingenting om. Hun har nok med å lære å omgås sitt eget hoff, som preges av stive formaliteter og velkoreograferte seremonier. Hennes umyndiggjørelse og trassige individualisme kan kanskje spores som et feministisk hovedtema i denne filmen. Den franske dronningen er derimot mest kjent for å ha ytret de fatale ordene: Har ikke folket brød, får de heller spise kake. En setning filmen går langt i å frikjenne henne for. Marie Antoinette skal aldri ha sagt dette, men i folkets øyne var hun noe urettferdig selve symbolet på kongelig dekadanse og høye offentlige utgifter. Heldigvis gestalter en dyktig Kirsten Dunst sin Antoinette som en person man umiddelbart får sympati for.
Langtekkelig
Problemet med denne filmen er ikke at den er tvetydig hva sitt historiske uttrykk angår. Problemet er ikke at en av Europas mest sjelsettende historiske hendelser akkompagneres av britisk 80-talls punk-rock. Ei heller at filmens tidsforløp er noe uklar, at det dukker opp uforklarlige begravelser eller at Marie Antoinette får to barn uten noen gang å være gravid. Problemet er at filmen portretterer en importert dronning som til tross for sitt skamløse luksusliv føler seg utilpass og kjeder livet av seg. Kjedsomhet er smittsomt, særlig for dem som har betalt for å betrakte den. Marie Antoinette er en interessant historisk figur som lett kan bære en spillefilm. Men det er ikke fritt for at man forlater kinosalen kun lettere forspist på marengs og småkaker, og fortsatt sulten på innhold og mening.
(Dette er en oppgave fra journalisthøyskolen i Oslo. Anmeldelse.)
Jeg slikker på en Splitt mens jeg runder Mathisen,
og spiser opp det siste gule på isen.
